Til Pappa.
Kjære Pappa, du skal vite at det ikke er lett å stå her, og å være tilstede her i dag. Det er for Mamma, Terje, Harald og meg en helt fremmed situasjon, og vi hadde alle håpet at denne dag ikke så tidlig skulle opprinne.
Det skjedde bare så altfor brått og uventet.
Men, du har fått leve et rikt og langt liv, selv om vi alle skulle ønske det ble enda lengre.
Du og mamma har kjent hverandre og holdt sammen i 53 år. Neste år ville dere ha feiret Gullbryllup. Det blir spesielt tungt for henne nå når du så brått har mønstret av. Terje, Harald og jeg lover deg at vi alle skal ta godt vare på mamma nå når du ikke lenger kan være ved hennes side og iblant oss.
Noen ord som beskriver deg:
· Omtenksom: Du viste omtanke for alle;
· Rettferdig: Hadde stor rettferdighetsans, ville aldri gjøre forskjell;
· Hjelpsom: Du gav alltid en hjelpende hånd, og det var aldri nei i din munn når vi spurte deg om hjelp;
· Pålitelig og Etterretteling;
· Eller kort og godt: ”Du var Snill og God”
Pappa, du rakk så vidt å bli 82 år. Du ble født på Raudeberg som nummer fire i en brødreflokk på seks. Nå er det bare lillebror Asbjørn som er igjen her nede blant oss.
Dere seks brødre ble ikke født med sølvskje i munnen. Du lærte av din far og bestefar at en må arbeide for å komme seg frem i livet, at ingenting kommer rekendes. Dette er en lærdom du har brakt videre til oss.
Du fikk kjeledress i konfirmasjonsgave. Dagen etter så stod du i Smia til Blålid. Ja, du har gått livets skole og jobbet og kjempet deg frem til den du ble.
Din herkomst og oppvekst ute ved havet, gjorde sitt til å forme deg som person og menneske, og ditt yrkesvalg. Du var hjelpegutt, verkstedsmann, ble motormann, maskinist, maskinsjef, teknisk sjef og til slutt lærer for de nye generasjoners maskinister, før du for bare 15 år siden gikk av med pensjon.
Når Terje og jeg var små, var du mye ute og reiste. Du var påmønstret båter som Uranus, Delfinus, Nordstjernen, Leo og Meteor. Ja, Bergenske sine båter hadde alle stjernenavn.
Du var i disse årene lenge vekke fra oss, ja inntil 9 måneder i året. Du seilte ut i august, og kom ikke hjem igjen før i juni året etter.
Det var et stort savn for Mamma og oss brødre når du var vekke. Det var veldig lange måneder. Jeg minnes en høst vi stod på Skolten for å si adjø til deg når du skulle reise ut med Meteor. Jeg var fem år gammel. Du stod der i døren ved langangen i din staselige uniform. Når langangen ble tatt, og de lukket luken i skutesiden, så brast jeg sammen i gråt. Jeg visste at det var så altfor lenge til du kom hjem igjen. Vi savnet deg.
Du var veldig flink til å holde kontakten med oss hjemme. Fra alle prospektkortene du regelmessig sendte til oss, og filmene du viste oss når du kom hjem fra reise, lærte vi om den store verden omkring oss. Dette var for oss eksotiske og ukjente steder som Karibien, St. Thomas, St. Croix, Madeira, Middelhavet, Venezia, Marseilles, Rotterdam, Scotland og Svelgen.
Vi var kry av deg når vi skrøt av deg for kammeratene i gaten.
Du syntes etter hvert at sjømannslivet gav for lite tid til familien, og da Harald ble født, så bestemte du deg jo for å mønstre av og begynne å jobbe på land. Dette valget var vi alle glade for.
Du fikk jobb på Røde Kors Sykehjem i 1968, og var der med i oppbygningen av dette.
I alle disse årene hadde du kun tre ukers ferie, og disse ville du tilbringe med oss på Raudeberg, familiens vugge og samlingssted. Du kunne aldri komme raskt nok oppover.
For du likte best det nære. Stillheten på havet, fisket, bølgesus og måseskrik. Ja, det og komme opp og treffe dine brødre og slektninger og å bare ha god tid til å være sammen med familien.
Dere gutta hadde treff i nausta eller i kjelleren til onkel Arthur, sittende på fiskekasser, på arbeidsbenken eller på en huggestabbe. Dere kunne nyte en liten knert som du hadde på lur. Dette var for deg ferie og Paradis.
Det å samles og å være sammen var viktig for deg. Du næret de sterke familiebånd.
Mamma og vi tre guttene har hver tilsammen tilbrakt mange år av våre liv der oppe på Røysa. Vi sitter nå igjen med mange gode og hyggelige minner. Raudeberg var familiens samlingssted. Raudeberg knyttet oss sammen. Ja, Raudeberg har knyttet sammen hele Horn slekten.
De første årene bodde vi på lofta i Gamlehuset hos bestefar, og borte i huset hos onkel Ingvald og tante Bjørg.
Du ville så ha ditt eget, faste tilholdssted. Du bygget derfor i 1965 hytten ”nord på Røysa”: “Sommertun”.
Den var ikke veldig stor, og du besluttet allerede året etter å bygge på. Harald var vel da under planlegging og ytterligere plass måtte gjøres klar.
Vi reiste alltid opp straks skolen var over. Mormor var med oss og passet oss i den del av ferien når du og mamma jobbet og ikke kunne være sammen med oss.
På Røysa traff vi, og fikk leke med alle våre fettre og kusiner, med Wencke og med Ottar. Vi var konstant i fjæra, ute med færingen, vi fisket, vi badet på Kyrkesanden og på Revik, vi krøp gjennom hesjene nede på marken og hoppet i høyet sør i låven. Det var et paradis for oss unge.
Det var stas når du og mamma så endelig kom opp på ferie, for da skulle vi ha ut stor-båten, og vi fikk være med deg ut å fiske.
Feriene du hadde, var alt for korte for deg, og du misunnet i alle år lærerne som hadde så lange ferier. I 1983, når du var 60 år, besluttet du på nytt å skifte beite og begynte da som lærer på Maskinistskolen. Endelig fikk du lange ferier som du alltid hadde ønsket deg.
Du har hatt mange båter der oppe, bl.a. Færingen, Hvitebåten, Mathilde, Myra’en & Doggen. Du gjorde den endelige store båtinvesteringen for bare fire år siden når du kjøpte Petrine, din første nye båt. Du var så stolt og fornøyd av denne staselige og kvikke båten. Dessverre, du fikk så altfor få år gleden av den.
Pappa, du var lommekjent på sjøen og visste hvor fisken fantes, det være seg på de nære fiskeplasser som ”Båden” og ved ”Lysholmen”, eller lengre ut på havet som ved ”Skongsflu”, ”Kråka”, i ”Spisskammerset” eller helt ute ved ”Gamla”.
Det å dra ut å fiske gav deg ro i kropp og sjel. Du reiste ofte ut på kvelden, med oss gutter, noen ganger alene, sammen med onkel Arthur, med onkel Leif, eller med han Johan.
Tidlig om morgenen når klokken nærmet seg 5 og da Johan kunne banke på vinduet i hytten og rope: ”No må vi dra for å drage”, da var du i ditt ess.
Du mønstret om sommeren også ofte på som mannskap hos onkel Arthur på ”Vikingen” og senere på ”Terje Vigen”. Du var alltid fornøyd og stolt når dere kom tokkenes hjem fra fiske utpå formiddagen og rundet Kyrkjebryggja med måseflokken skrikende rundt båten.
Så måtte fisken sløyes, pleies og filitéres. Vi har så mang en gang sett dine kraftige fingre krøke seg rundt tollekniven nede i naustet. Fryseboksen hjemme på Christinegård har hvert år på sensommeren blitt fylt til randen av selv-fisket, kritthvit torsk, sei- og lyre-filéer uten bein, av røketorsk og av Malvins Fiskekaker. Flyndren var frahverende.
Familien har vokst de siste tyve år. Med Kari og Monica, og med påfølgende seks flotte barnebarn. Jeg vet du har satt stor pris på barnebarna på Gosen og på Fagerneset som alle seks har vært en stor oppmuntring og glede for deg.
Du har vær glad i dem alle, og de har alle vært glade i deg, - Farfar.
Du hadde heller ikke vanskelig for å oppta Eric som en fullverdig familiemedlem, noe som gledet meg, og som jeg har satt stor pris på. For deg var det bare en selvfølge.
Etter at du gikk av med pensjon, og fikk mere tid, så har du og mamma begynt å reise mer igjen. Dere har hatt årlige fine utenlandsturer sammen med Stjerneklubben og gamle kolleger og venner.
Dere har også hatt mange gode turer med Harald og Monica til Tyrkia og til Spania. Bading var jo ikke din yndlingssport, men du var glad i sol og den fine temperaturen i La Manga. Mens de andre boltret seg på stranden, ruslet du i stedet rolig bortover promenaden, fant en liten bistro, og satte deg ned for å skue utover havet og nyte en kald Servezas i ro og fred.
Jeg har i mange år bodd vekke fra Bergen, de første i Oslo, de siste 8 år i Paris. Jeg fikk ikke se deg og Mamma så ofte jeg ønsket. Men, avstander har idag blitt så mye kortere. Vi har alltid holdt ukentlig kontakt på telefonen og hatt gjevnlige, gjensidige besøk.
Jeg syntes det alltid var like kjekt når telefonen ringte hos oss hjemme i Paris, og jeg hørte stemmen din: ”Hei Rolf, det er Pappa!”.
Du og mamma kom jo også ofte ned på besøk til Eric og meg. Vi gledet oss alltid begge til at dere kom på besøk. Jeg vet at du også satte pris på Paris og Frankrike og å besøke oss.
Jeg sitter nå igjen med de gode minnene, deg som en Don Juan og danseløve på min 40-års fest, du og mamma var blant de siste som forlot festen tidlig på morgenen. Jeg minnes alle de fine bil-turer vi hadde sammen til Champagne, til slottene i Loire-dalen, til Cognac, til Bretagne og Normandie. Du var alltid mammas trofaste og støttende hånd i Paris når hun skulle ut og shoppe i de store magasinene i Haussmanns boulevarden. Du geleidet henne dit med Metro’en. Vi vet alle at shopping med mamma tar tid, og krever stor tålmodighet. Du hadde det!
Siste gang du besøkte oss var i November i fjor, på mamma sin 80 års-dag, en uke etter at vi hadde flyttet ut på landet fra Paris til Les Joncs. Det var vinter, og surt og kaldt.
Du og mamma hadde nå igjen kjøpt flybilletter og skulle komme ned på besøk til oss om bare to uker. Vi gledet oss. Jeg husker at du bare for tre uker siden i en telefonsamtale sa at du gledet deg veldig til å komme ned! Mamma har fortalte at du allerede hadde begynt å pakke kofferten din.
Destinasjonen er nå brått og uventet blitt endret.
I årene du jobbet på Røde Kors Sykehjem så du daglig hva sykdom er, og hvordan livet kan ende, og du sa så ofte at du håpet at du kunne få dø med skoene på beina. Du gjorde nesten det.
Du har alltid hatt et guttaktig og skøyeraktig glimt i øyet, et glimt som har gitt oppmuntring til mange. Dette hadde du inntil de siste timene, og livet ebbet ut.
Du viste det når du lå i sykesengen, - kortpustet og med smerter. Når sykesøstrene og personalet kom inn på rommet strålte du til. Du smilte, blinket til dem og flørtet med dem.
Du viste klart din takknemmelighet overfor dem for den pleien de gav deg. Du sa så ofte til dem: «Takk, du er flink» og «Takk, du er snill»
Ja, personalet på Hjerte- og Lunge-avdelingen på Haraldsplass sykehus stelte godt med deg. De gav deg den aller beste pleie og omsorg de siste dager og timer av ditt liv.
Mamma, Terje, Harald og jeg vil også gi dem vår største takk. De gav også oss en fantastisk støtte under disse siste, tunge dagene.
Ja Pappa, de var snille.
Vi vil alltid huske de siste ord, - og avskjeden du tok med oss på sykehuset. Du strakte ut hånden til oss alle som var hos deg og sa med svak og hes røst til hver og en av oss: ”Ha’det!” - ”Ha’det!” - ”Hasta LaVista!“
Onsdag kveld klokken åtte reiste du.
Du har nå mønstret på din siste, lange reise. Hvilket farkost det er, det vet vi ikke.
Men, når kveldene og nettene nå blir mørkere og mørkere vil vi alle kunne se opp på stjernehimmelen, en stjernehimmel hvor vi klare kvelder kan observere både Nordstjernen, Leo, Draco, Uranus og en Meteor.
Vi vil vite, at du nå igjen seiler der iblant dem og at du fortsatt lyser opp for oss som er igjen her nede.
Vi vil ikke si ADJØ Pappa, men kun et “AU REVOIR” - På Gjensyn.
Du vil alltid leve videre i våre hjerter og være en del av oss!
Ha’det Malvin! Ha’det Pappa! Hasta LaVista!
